Til Patchellhytta med joggesko og snø til knærne

Posted on okt 4, 2018 in Turrapporter | No Comments
Tekst og bilde: Dina Storvik

Lørdag morgen troppet vi opp utenfor Aasen-bygget, og stappet alle lånebilene fulle før vi durte til fjells. En stor flokk utvekslingsstudenter med en håndfull nordmenn og en sprek hund på slep. At Slogen-været ikke var på vår side denne helgen, det visste vi fra før, så Patchellhytta – i hjertet av Sunnmørsalpene, var det endelige målet. Til tross for at vi droppet å bestige Sunnmøres mest berømte topp, ble turen likevel ikke den stille og rolige hytteturen vi kanskje hadde sett for oss …

 

Gåturen fra Urkedalen og opp til hytta viste seg å ikke være en walk in the park. Et par hundre høydemeter opp i dalen møtte vi den første snøen. Mengdene bare økte og økte, og september-vinteren kom fortere enn vi hadde forutsett. Plutselig gikk vi med snø til knærne. Overraskelsen var stor for samtlige deltakere, men var nok ekstra lei for de som hadde sett for seg en tur i høstfjellet med tights og joggesko.

De eminente turlederne brøyta vei gjennom snømassene, og kavet seg oppover fjellsidene, så vi skulle få gå i deres fotspor. Det var imidlertid høy konkurranse fra den våte snøen som sank for hvert annet skritt vi tok, og sendte sludd opp til hoftene. Ikke bare var den dype snøen en utfordring, det var selvfølgelig også tradisjonelt Vestlands-regn, og vindkast i underkant av 25 meter i sekundet. Jeg lot meg stadig imponere av alles mektige pågangsmot og brede smil under stormhettene. Frem skulle de alle uansett.

 

Etter mange og lange timer nådde vi endelig siste nedstigning. Sjeldent har 8 kilometer føltes så langt før. Som slitne og våte katter ankom vi Patchellhytta, og ble hilst velkommen av Sogndalstudentenes turgruppe, Lurkarlaget, som tilfeldigvis også var på hytta samme helg som oss. Hyttetak, dørkarmer og stolrygger ble raskt fylt med dryppende tøy, og så snart alle vedovner var oppe og gikk var matlagingen det neste mål for skrubbsultne kropper.

En god dose tradisjonell fredagstaco ble fortært og en rolig kveld foran peisen ble nytt i fulle drag, for etter en natt på felles sovesal var det rett opp i våte fjellsko igjen. Vi skulle nemlig snike oss den kortere veien hjem igjen, og måtte slenge oss på Lurkarlaget som måtte rekke tilbake til sin dal i løpet av kvelden. Nedturen var en kort, men bratt affære rett ned til Øye. Vi fikk kjenne på mer av den tradisjonelle høstturen her, og snøen var kun et dryss på mosen her og der.

Etter et par dagers hyttetur var vi plutselig tilbake til Volda, med en rekke nye bekjentskaper, og en feit erfaringsbank rikere. Turopplevelsen har nok minnet de fleste på viktigheten av å dobbeltsjekke vær og forhold, før man dundrer til fjells. Det er en fordel å høre på turledernes formaninger i forkant av turen om å velge rett utstyr, og på en tur som dette har vi alle sett nødvendigheten av ull, vanntette klær, gamasjer og gode sko – fashion er rett og slett ikke første pri i storm og snøkav. Vanntettpakking av tørt skift er blitt en selvfølge, og regntrekk og annet som kan fly av gårde må festes ekstra godt i sterk vind. At avstandsmåling og tidsberegning blir annerledes på en slik tur i den norske fjellheimen fikk vi også kjenne på, og til neste gang vil det nok hjelpe på motivasjonen å huske at en enkel distanse på barmark, ikke blir det samme i dypsnø.

 

Tusen takk for en tipp topp tur!

 

 

 

 

Leave a Reply